Det finnes mange fantastiske templer i Bangkok. De mest kjente finner du i gamlebyen, for eksempel Wat Pho hvor de har den gigantiske liggende Buddha-statuen som du kanskje har hørt om. Andre kjente templer er Wat Saket og Wat Arun.

Alle disse templene er ekte buddhistiske templer, men de er også store turistattraksjoner. Derfor må man betale inngang og følge flokken av turister som baner seg vei med sine selfiestenger og speilreflekskamera gjennom den opplagte løypa, før du ender opp i suvenirbutikken. De er fine templer som jeg anbefaler at du besøker.

Men hva med de over 400 andre templene som finnes i Bangkok? Jeg valgte et mer eller mindre tilfeldig tempel som jeg besøkte.

Litt utenfor sentrum

Jeg hadde lyst på en motorsykkeltur denne søndagsformiddagen. Jeg lette på Google Maps og Tripadvisor etter mulige destinasjoner for denne turen. Etter å ha bodd her i syv måneder, kjenner jeg soiene (smågatene) langs Sukhumvit ganske godt. Derfor så jeg etter et sted som var litt utenfor der jeg vanligvis ferdes, men heller ikke for langt avgårde.

Valget falt på Wat Lat Phrao, stort sett fordi det ligger 30-40 minutter rett nord for der hvor jeg bor. Vanligvis reiser jeg bare langs Sukhumvit i retning øst-vest, så dette passet bra som mål for søndagsturen min.

Trafikken i Bangkok er helt vanvittig. Med det mener jeg at det er mye kø, og at den går veldig sakte. Jeg synes ikke det er vanskeligere å kjøre her enn for eksempel i Oslo. Eventuelt er det jeg som kjører som en gærning, det er jo en mulig forklaring.

Uansett så er det lurt å benytte helgen til road trip, om man har for plan å kjøre noe sted. Det er mye mindre kø på lørdag og søndag enn i ukedagene.

Ingen turister

Wat Lat Phrao er helt greit å besøke for turister, men det finnes ingen skilt på engelsk eller guidebøker. Det er heller ingen inngangspenger eller tuk-tuk-sjåfører som maser på deg. Ganske herlig, men andre ord.

Jeg gikk rundt i tempelet en stund og satte meg etter hvert ned og leste en bok. På de fire timene jeg tilbrakte der, så jeg ingen andre turister, eller vestlige personer i det store og hele.

Her satte jeg meg ned og leste en bok, mens jeg fulgte med på tempel-livet.

Khlong Lat Phrao

Tempelet ligger rett ved en kanal som bærer samme navn som tempelet, Khlong Lat Phrao. Ordet «khlong» betyr kanal på thai, altså en menneskeskapt utstikker fra elva. I gamle dager var det mange khlonger i Bangkok, men nå er de fleste demmet opp eller bygget over.

Mange områder har fortsatt navn etter kanalene som var viktige før i tiden. Det overordnede området jeg bor i heter for eksempel Khlong Toei, uttales «khlong tøøii». Nå til dags er Khlong Toei full av skyskrapere og kjøpesentre, men kanalen finnes fortsatt. Ved siden av den er Thailands mest kjente slum.

Wat betyr forresten tempel på thai, det er derfor alle templene heter noe som begynner med «wat» (døh).

Khlong Lat Phrao-kanalen med tempelet på høyre side.

Khlong Lat Phrao bærer også preg av å være en slum. Det flyter ganske mye søppel i kanalen, og husene ser shabby ut. Mot siden av kanalen er det satt opp teiner med oppdrettsfisk. Jeg antar at det er slike steder mye av gatematen kommer fra.

Det går en fotgjengerbro fra tempelet over til de falleferdige husene på andre siden. Jeg gikk opp på broen og tok noen bilder før jeg fortsatte over på andre siden. I et annet land hadde jeg kanskje vært redd for å bevege meg som enslig turist over i en bakgate i slummen, men i Thailand er denne typen kriminalitet uvanlig.

Likevel tok jeg ingen bilder fra gaten bak skurene fordi jeg ikke hadde lyst til å behandle de som bor der som en kuriositet. Men det var egentlig ikke noe veldig spesielt der, bare vanlige små butikker og noen gamlinger som satt utenfor husene sine. Alle smilte til meg da jeg gikk fordi, akkurat som de gjør overalt i Thailand.

Vennlige folk

Tilbake på tempelområdet kom jeg til et sted hvor de holdt på med å laste opp i biler med stoler og diverse utstyr. En av dem som jobbet der fattet interesse for meg, og begynte å snakke til meg. Dessverre kunne han omtrent like godt engelsk som jeg kan thai. Det er ofte sånn i Thailand, så snart man kjører 30 minutter utenfor sentrum, kommer man ikke langt med engelsken sin.

Den nye vennen min brukte en kombinasjon av engelsk og tegnspråk til å gi meg et tilbud om å bli med på et eller annet. Han ville at jeg skulle hoppe opp i lasteplanet på pickupen hans og bli med til et sted og be, eller noe sånt.

Det var i hvert fall slik jeg oppfattet det. Han gestikulerte og jeg skulle hive meg bak i pickupen og bli med. Videre viste han med hånden at de skulle kjøre rundt hjørnet og Gud vet hvor langt. Etterpå skulle vi komme til et sted med omp-omp-musikk (en nattklubb? ?). Og til slutt gjorde han symbolet med to hender mot hverandre ?.

Hva han mente får vi aldri vite, fordi jeg takket forsiktig nei, og de forsvant smilene rundt hjørnet i pickupen sin.

Det er ofte slik når man reiser litt vekk fra der hvor alle utlendingene befinner seg. Da kommer det alltid noen som er interessert i å snakke med deg, men så snakker de for dårlig engelsk til at man klarer å kommunisere med dem. Jeg har lært meg litt thai, men ennå ikke nok til å føre en meningsfull samtale.

Her brennes det røkelse og stearinlys i tempelet

Mange templer

Wat Lat Phrao-tempelet består av mange tempelbygg. Det er i hvert fall tre store bygg som hadde vært grunn nok i seg selv til å besøke stedet. I tillegg til dem finnes det noen store haller, også fint utsmykket med pynt og treskjæringer.

Stemningen på tempelet er avslappet, med tempellyder i bakgrunnen. Det er lyden av drømmefangere og klokker som slår, akkompagnert av munkene som leser opp sine mantra på høyttaler.

Det finnes også diverse mobile kiosker og butikker på området. For eksempel en kafe-vogn, og en dame som solgte vann til 5 kroner flasken. Jeg kjøpte Pepsi i en bøtte med is fra en av dem, noe som var godt fordi det var ganske varmt denne dagen. Men da jeg skulle ha en til, var butikken borte. Disse sjappene er egentlig bare en motorsykkel med sidevogn, de flytter seg fort fra sted til sted. Neste gang man kommer kan det være helt andre ting de selger.

Imponerende hoved-tempel

Hovedbygningen på Wat Lat Phrao har en litt mørkere farge enn den jeg er vant til fra andre buddhistiske tempel. Den minnet meg faktisk litt om en norsk stavkirke ved første øyekast. Den er laget av tre, med mange utskjæringer og Buddha-statuer overalt.

På podiet utenfor hovedrommet står det to store Buddha-statuer som skuer utover tempelområdet. Den første står med hendene rett ned på siden av kroppen og håndflatene vendt utover. Den andre holder opp venstre hånd nesten som en hilsen, men pekefinger og tommel møtes. Den tredje er den vanlige posituren hvor høyre hånd er løftet med håndflaten vendt utover, mens venstre hånd ligger i fanget og håndflaten peker oppover.

Jeg aner ikke hva betydningen bak er. Hvis det er noen som vet kan de gjerne skrive det i kommentarene under denne saken.

Da jeg gikk opp trappen til hovedbygget ble jeg møtt av en landsbyoriginal som var veldig interessert i å snakke med meg. Han snakket heller ikke engelsk, men jeg klarte å forstå at han var 40 år og hadde bodd i Thailand i 30 av dem. Jeg har lært meg tallene på thai, og det har vist seg å være veldig lurt.

Og så lurte han på hvor jeg var fra. Norge heter No-weeey på thai.

Det tok ikke lang til før han insisterte på at jeg skulle donere litt penger for «good luck». Greit nok, tenkte jeg, så jeg skrellet en hundrings av bunken med sedler og kasta den ned i en krukke som ble holdt oppe av en av Buddha-statuene. Litt rart siden de vanlige donasjonsboksene er gjennomsiktige og har en liten åpning i toppen hvor man legger inn pengene, men la gå.

Tok ikke lang tid før han også trengte penger til «nam». Det ordet kunne jeg allerede, og det betyr vann. Også en merkelig ting å trenge penger til. Men det kostet jo tross alt 20 baht i butikken på utsiden, så jeg ga ham en hundrings som burde holde ham flytende ut dagen. Han ble veldig glad og forsvant ut fra tempelet. Ganske sikker på at han kom tilbake og hentet hundringsen fra krukka etter at jeg hadde gått ?.

Uansett var det vel verdt å betale 50 kroner for å få være i fred i tempelet. Jeg ser på diverse forum på internett at det er noen utlendinger som blir veldig irritert av at de av og til blir lurt eller må betale utlendingpris. Det er sant at det forekommer, men det er så lite og det skjer så sjelden i Thailand, at det jeg skjønner ikke vitsen i å ofre det en tanke.

Det er ikke slik at man blir svindlet på hvert gatehjørne. Før var jeg veldig påpasselig, men nå orker jeg ikke engang å telle vekslepengene mine. Det stemmer alltid, jeg bare tar dem og putter de i lomma.

Hovedrommet hadde en imponerende samling av Buddha-statuer. Det var høyt under taket og rommet var detaljert utsmykket fra gulv til tak, uten noen synlige feil eller mangler.

På hver side av rommet står det to høye, stående Buddha-statuer som vender mot hverandre. De er tilsvarende de som befinner seg på podiet på utsiden. Jeg skulle ønske jeg kunne si mer om disse helligdommene, men jeg vet ingenting om dem. Det finnes ingen guidebok og tempelet har ikke engang Wikipedia-side.

Det er sikkert mulig for en jet-set-turist å gjøre unna et besøk ved dette tempelet på en halvtime, men jeg hadde det ikke travelt. Etter fire timer satte jeg meg på scooteren og kjørte hjem igjen.

Det føltes ut som jeg hadde vært veldig langt avgårde, men ifølge kartet var jeg bare så vidt utenfor den indre delen av Bangkok. Jeg hadde måtte kjøre en time til i samme retning før jeg hadde nærmet meg utkanten av byen. Bangkok er en enorm by med mange skjulte perler.