Det er over halvannet år siden vi flyttet til Thailand. De to første ukene bodde vi på AirBnb mens vi lette etter en permanent bolig.

Jeg husker den første leiligheten vi kikket på. Den var i 29. etasje i en skyskraper i Phaya Thai-området i hjertet av Bangkok. Det mest påfallende med denne leiligheten var selvfølgelig utsikten. Det var en hjørneleilighet med utsikt «alle veier», virket det som.

En annen ting jeg stusset over var at rett ved siden av blokka var det en forlatt skyskraper som man kikket ned på fra kjøkkenvinduet. Det var som om noen hadde startet på en 30 etasjers bygning og bare stoppet da de var på 25. etasje. Jeg fikk ikke summet meg til å ta bilde av den før vi var på vei ut og til neste visning.

Vi endte opp med å ikke ta denne leiligheten fordi vi fant en annen som vi likte bedre. Den nye leiligheten lå på Thonglor, et av byens fineste og dyreste nabolag. For å understreke hvor fasjonabel denne gaten er, nevner jeg at vi kikket rett ned på boligen til den norske ambassadøren. Og på andre siden av blokka bodde en av Thailands rikeste menn i palasset sitt.

Halvferdige skyskrapere overalt

Bildet i toppen av blogginnlegget viser en del av utsikten rett ut av stuevinduet vårt. Men jaggu stirret vi rett på en forlatt skyskraper på 32 etasjer, også her!

OK, hva er det som skjer? Hvorfor er det forlatte skyskrapere i byens beste strøk?

Det neste bildet viser denne bygningen på nært hold. Den ser rimelig ny ut, og med unntak av de øverste etasjene, er det satt inn vinduer i leilighetene.

Jeg bestemmer meg for å prøve å finne ut mer om historien til denne bygningen. Kanskje jeg kan forstå mer om hva som ligger bak alle de forlatte bygningene.

Jeg fant fort ut hva prosjektet hette, fordi salgsplakatene står ennå i Rama 4-veien som fasaden vender ut mot. Men bortsett fra navnet, fant jeg bemerkelsesverdig lite informasjon på nettet.

Nettsiden er ikke aktiv, men man kan se et øyeblikksbilde av den fra 2013 på Wayback Machine. Det er noen få referanser til den på Twitter, og på diverse eiendomsportaler. I dette prospektet omtales den som ferdig bygget i 2016. Jeg antar det var da den skulle vært ferdigstilt.

Alle spor stopper med denne Facebook-posten fra 2017, som hinter om at bygget nå skal bli hotell. Det har ikke skjedd, og jeg er like langt i å finne ut hvorfor byggingen stoppet opp omkring 2014.

I mellomtiden har det poppet opp flere skyskrapere i denne gaten. Man skulle tro at det var mer økonomisk å fullføre et nesten ferdig bygg, men sånn funker det visst ikke i Thailand.

Tom Yum Kung-krisen

En stor andel av de forlatte bygningene i Thailand stammer fra slutten av 90-tallet. Årsaken er Asiakrisen, en regional finanskrise som rammet Thailand spesielt hardt i 1997.

I den vestlige verden er krisen populært omtalt som «Tom Yum Kung-krisen», oppkalt etter retten tom yum kung. Jeg antar at det er fordi denne sursøte rekesuppa er hva amerikanere forbandt Thailand med på denne tiden.

Det desidert mest kjente forlatte bygget i Bangkok er Sathorn Unique Tower. Bygget ble forlatt i 1997, og brukes i dag kun til å henge opp gigantiske reklameplakater. Da jeg tok dette bildet var det Iphone 11 som skulle frontes.

Bygget er veldig godt synlig både fra T-banen og fra flere av Bangkoks høyeste bygninger. Det ligger vis-à-vis Lebua at State Tower, som har skybaren som ble brukt i Hollywood-filmen Hangover II.

Det er kanskje derfor dette bygget har blitt som en magnet på folk som driver med urban exploring. Det finnes en haug av blogger om det og videoer på YouTube hvor folk har gått opp i høyblokka.

Det er forbudt å gå inn i bygningen, og det finnes vakt på stedet. Men som alltid i Thailand, finnes det en måte for dem som har penger.

Thaifolk er kanskje mer overtroiske enn nordmenn. Det er i hvert fall mitt inntrykk, og spesielt når det kommer til spøkelser. Det handler ofte om hjemsøkte steder på kveldsnyhetene på TV. Det har jeg sett flere ganger.

Dette bygget har nok tronet høyt på spøkelsesbygg-listen lenge. Og det ble ikke bedre etter at en svenske ble funnet hengt i 43. etasje i 2014, beklageligvis.

Grand Ayutthaya Hotel

Det er ikke bare boligblokker som er forlatt. Det finnes minst like mange næringsbygg som står tomme, for eksempel kontorbygget I.C.E Tower på Din Daeng.

Et annet eksempel som jeg har besøkt selv er Grand Ayutthaya Hotel som ligger langs hovedveien Ratchadapisek, nord i Bangkok.

Dette hotellet ble stengt helt tilbake i 2010, men sto frem til i fjor uberørt. Bildet tok jeg i 2019, og det viser lobbyinngangen og hovedblokken sett fra porten.

En blogger som har vært inne i hotellet skriver at alt er som det var. Til og med trærne i lobbyen har blitt tatt vare på. Det er kanskje ikke så rart som det høres ut at eierne har giddet å betale for dette.

I Thailand er arbeidskraft billig, og en gartner som kommer en gang i uken koster neppe mer enn et par hundrelapper i måneden. Det var også vakt utenfor bygget som hadde vært forlatt i ni år da jeg besøkte det.

Det er vanskelig for meg å si nøyaktig hvorfor dette hotellet måtte stenge, men noen sier at det var som følge av sviktende kundegrunnlag under opptøyene i 2010.

Jeg tror ikke det er hele sannheten, fordi ifølge en av de siste anmeldelsene på Tripadvisor var dette hotellet storslått i 2003, og helt nedslitt i 2010. Kanskje det var en nedadgående spiral over lang tid.

Nå skal det sies at sist jeg kjørte forbi Grand Ayutthaya Hotel, sommeren 2020, var det nesten borte. De var i ferd med å rive bygget.

Hvorfor blir ikke byggene revet?

Det er meget uvanlig at slike store bygg rives. Som regel blir de bare stående i det uendelige som sår i landskapet. Jeg kan ikke vite med sikkerhet hvorfor det er slik, men jeg leste en artikkel i papiravisen Bangkok Post som presenterte noen teorier. Artikkelen sammenlignet Bangkok med Singapore, hvor høye bygg blir revet i stedet for å stå tomme.

En vesentlig forskjell er prisnivået. Singapore er mye dyrere, men tomteprisene i Bangkok har i de siste årene også skutt til værs. Det koster penger å rive et høyt bygg, og frem til nå har det kanskje ikke vært lønnsomt nok. Siden landet bygningen står på blir mer verdt uavhengig av bygget, kan man altså øke formuen sin ganske enkelt ved å eie tomten over tid.

Som nordmann tenker jeg umiddelbart at det høres ut som bortkastet kapital, men det er ikke sånn thaiene ser på det, og Thailand er ikke Norge. Thailand har lite eller ingen eiendomsskatt, og derfor er det her de rike gjemmer vekk pengene sine. De har altså ikke lån som må betales, og føler derfor heller ikke press for å nyttiggjøre tomten raskt. Den gjør sitt bare ved å eksistere.

Det var nok heller ingen tilfeldighet at det var et hotell som ble revet, og ikke en av de mange tomme boligblokkene.

Ifølge den tidligere nevnte papirartikkelen i Bangkok Post må 100% av alle interessenter være enige om at bygget skal rives før det kan skje. I Singapore er prosenten lavere (85% tror jeg).

Problemet er at de fleste boligblokker er såkalte condominiums, selveierleiligheter på godt norsk. Det kan være opptil flere hundre eiere, og det er vanskelig å få alle til å godta avtalen som muliggjør riving.