Jeg har sagt opp jobben, og er nå halvveis i oppsigelsestiden. Jeg har vært i denne jobben siden jeg gikk ut fra universitetet for seks og et halvt år siden.

Da jeg i begynnelsen av 20-årene bestemte meg for å ta utdanning var det blant annet med tanke på muligheten for å flytte til utlandet at jeg valgte å studere informatikk. På den tiden var det nok en jobb i London eller Silicon Valley jeg så for meg. Men så hadde jeg heller aldri hørt om denne digital nomade-greia som jeg nå holder på å bli en del av.

Lene og jeg har bestemt oss for å selge mesteparten av tingene våre i Norge, flytte resten inn på et lager, og bosette oss i Thailand på ubestemt tid. Vi har selvsagt spart opp en buffer som skal brukes i overgangen. Men for at dette ikke bare skal bli en lang ferie må jeg på en eller annen måte skaffe meg en lokasjonsuavhengig inntekt.

Min første tanke var å forsøke å få meg en jobb i Norge som jeg kunne ta med meg til utlandet. Jeg søkte på mange forskjellige jobber som jeg visste jeg var godt kvalifisert for. Responsen var stort sett den samme; «ta gjerne kontakt dersom du ønsker å jobbe hos oss i Norge».

Megleren trodde ikke på meg

Noen ganger ble jeg kontaktet av entusiastiske meglere som hadde scannet CVen min for buzz-words. De fikk dollartegn i øynene med tanke på å selge meg videre til godt betalende kunder. Jeg kunne merke skuffelsen i stemmen da jeg tidlig i samtalen gjentok det jeg hadde skrevet i søknadsteksten, at jeg skulle flytte utenlands og måtte kunne jobbe remotely.

En av meglerne som kontaktet meg gikk til og med så langt som å innkalle meg til intervju, på tross av at jeg gjentok dette kravet også i oppfølgingsmailen. Etter å ha snakket om meg selv en stund, og spurt ham ut om jobben, ble det klart at det neppe var mulighet for å jobbe remotely i den utlyste stillingen.

Jeg spurte forsiktig om han hadde fått med seg at jeg skulle flytte til Bangkok i november, og at det var derfor jeg var ute etter ny jobb. Svaret hans var «ja, jeg så du skrev det». Etterfulgt av noen spørsmål som antydet at han ikke trodde at jeg var seriøs. «Hva mener du med å flytte? Mener du som å bo der, eller?». I tillegg lurte han på om kjæresten min var thai.

Det ble ikke noe mer etter dette intervjuet. Ironisk nok var hovedproduktene til firmaet videokonferanse- og skytjenesteprodukter som tilrettelegger for nettopp lokasjonsuavhengig jobbing.

Norske bedrifter henger etter

Det virker for meg som om norske bedrifter ikke er klare for å ansette lokasjonsuavhengig arbeidskraft. De har en idé om at det er bedre om du sitter ved en pult i lokalet deres, slik at folk som spaserer forbi kan slå av en prat og forstyrre deg i arbeidet. Det er klart at det av og til er en fordel at folk er fysisk innen rekkevidde. Ingenting er mer virkningsfullt enn å marsjere inn på kontoret til en kollega og kreve svar på hvorfor koden ikke kompilerer etter siste innsjekking.

Men det skal ikke store distansen til for at denne fremgangsmåten blir for tungvint. Min erfaring fra å jobbe i Norges største industribedrift, er at det faktisk er nok at de befinner seg i en annen etasje i bygget. Da gidder man ikke gå for å se om personen faktisk er på kontoret. Man ringer eller skriver en mail. For ikke å snakke om samarbeid mellom avdelinger i Norge. Heldigvis løses kommunikasjonsutfordringene ved bruk av telefon, mail, Slack, og liknende verktøy.

Burde ikke være noe problem

Disse verktøyene fungerer ikke bare mellom Kongsberg og Lillestrøm, de virker mellom Thailand og Norge også. Derfor skulle det ikke være noe som hindrer dem i å ansette folk som bor i fjerne land, så lenge de leverer det de skal. Jeg har hørt at det er mer vanlig å ha permanent hjemmekontor i USA enn i Norge. De er jo ofte lengre fremme på ting der borte, og de har generelt lengre avstander å reise for å komme til kontoret.

En annen årsak jeg kan tenke meg er at i USA er som regel folk med høyere utdanning ansatt med fastlønn. De er «salary workers», noe som betyr at de får en fast sum i måneden, uavhengig av antall overtidstimer de jobber. Dermed er det ikke så viktig hvor de befinner seg når de jobber, så lenge de produserer det de skal.

Det ordner seg alltids

Tilbake til spørsmålet om hva jeg skal drive med i Thailand.

Jeg kommer til å fortsette å forsøke å skaffe meg en jobb i Norge før jeg reiser i november. Jeg har vært på et nytt intervju siden sist, denne gangen med en bedrift som var innforstått med at jeg må jobbe remotely.

Likevel er jeg fullt forberedt på å måtte flytte uten å ha fått noe fast. I så fall vil jeg forsøke å bruke frilansnettsteder som upwork.com, eller rene remote job boards som StackOverflow remote dev jobs. Og selvsagt fortsette å bruke nettverket mitt, samtidig som jeg lærer meg nye teknologier som jeg kan frilanse i.

Penger er ikke min største bekymring. Flinke folk får alltid jobb i min bransje. I verste fall så flytter vi bare tilbake til Norge, så kan jeg fortsette å jobbe 9-17 i Oslo. Noen kroner fattigere, men mange opplevelser rikere.