Det tok lang tid før jeg la merke til dem. Jeg hadde bodd i Thailand i hvert fall et og et halvt år uten å vite om dette, men nå ser jeg de små bodene hver kveld jeg kjører omkring i de mindre fasjonable nabolagene i Bangkok.

Når mørket senker seg er de lette å finne bare man vet hvor man skal lete. De små salgsbodene bruker vanligvis lilla eller røde neonlys for å annonsere at de er åpne.

Du finner dem ikke noe sted hvor vanlige turister ferdes, og den finnes ingen meny eller plakat med beskrivelse av varene. Det er fordi kundene kjenner godt til den brune væsken som befinner seg i de umerkede plastflaskene.

Skal det være en kjøredram?

Kvelden før det som skulle bli min ilddåp i thailandsk HB-drikking kjørte jeg rundt på scooteren min og utforsket smågatene i toppen av Thanon Pridi, ikke langt fra der jeg bor i Bangkok. Jeg vil ikke kalle det slum, men det er arbeiderstrøk som er mindre vedlikeholdt enn de omkringliggende veiene.

I en luguber bakgate åpenbarte det seg en slik sjappe da jeg kom rundt svingen. Jeg stoppet scooteren ved siden av i veikanten uten å gå av. Kvinnen bak disken og de tre mennene som sto og hang foran boden rettet kjapt blikket mot meg.

Er det alkohol, spør jeg?

En av kundene smiler og svarer bekreftende, og selgeren følger opp med å forklare mer om hva jeg kan få i de forskjellige flaskene. Dessverre var det litt for komplisert thai til at jeg kunne forstå alt, men det dreide seg om whisky i forskjellige styrker.

Videre insisterer de på at jeg skal drikke en shot brennevin. Jeg synes ikke det er noen god idé med tanke på at jeg sitter på en motorsykkel som jeg skal kjøre hjem med. Da jeg innser at disse folkene er ganske fulle og at jeg ikke forstår mesteparten av hva de sier, bestemmer jeg meg for å stikke derfra.

Jeg gir dem en «wai» ?? og et smil, noe som løser opp de fleste misforståelser i Thailand. De gjengjelder gesten, og jeg kjører av gårde.

Superbillig heimbrent eller «medisin»

Neste kveld er vi ute i et annet nabolag for å spise, og etterpå drar vi til en veldig lokal expat-bar som jeg vet om. På veien går vi forbi enda en sånn spritbutikk som jeg overbeviser Lene om at vi må stoppe ved. Denne gangen har jeg googlet og lest meg opp på hva det er.

Dette er ya dong (ยาดอง), som betyr «syltet medisin». Ya betyr medisin, og dong betyr syltet eller preservert. Og «medisinen» består av whisky, ofte laget hjemme av risvin.

Spriten har ligget sammen med diverse urter som har satt smak på den, og etter smaken å dømme har de også hatt i masse sukker. Ya dong smakte veldig søtt, nesten som Southern Comfort-likør.

Alkohol er ikke spesielt billig i Thailand. Altså, det er selvfølgelig billigere enn Norge, men en øl på en bar koster vanligvis 120 baht (35 kroner). Den lille flasken ya dong med 40 % sprit kostet meg derimot bare 30 baht (9 kroner).

Med på kjøpet fikk vi en liten pose oppkuttet umoden mango og en pose chili-sukker. Jeg tror den sure, grønne mangoen skulle dyppes i pulveret og nytes sammen med drikken.

Lene og jeg er enige om at den smakte helt OK, ikke verre eller bedre enn annen whisky-likør som vi har drukket. Den smakte ikke som norsk heimbrent i det hele tatt.

Jeg drikker ikke sprit, og jeg kommer nok ikke til å henge på ya dong-sjappa om kveldene, men det var artig å prøve. Prøv alt én gang, det er mitt motto. Og hvis du finner ut hvordan man stopper etter én gang kan du gjerne skrive det i kommentarfeltet under. ?