Thailand

Bot og bedring på Sukhumvit

95 Shares

I begynnelsen av februar fikk jeg konvertert det norske førerkortet mitt til thailandsk. Det tok to dager. En på den norske ambassaden for å få ordnet bekreftelse av bostedsadressen, og en på «Department of Land Transportation», det thailandske biltilsynet. Jeg hadde vært igjennom reaksjonstester og synstester, og jeg hadde sett en times video om riktig kjøreadferd. Med andre ord var jeg fullstendig utlært og kunne trygt slippes ut i Bangkoks gater både i bil og på motorsykkel. En stor dag med andre ord.

Venterommet hos Department of Land Transportation

Jeg tilbrakte en dag hos Department og Land Transportation for å få thailandsk førerkort

En drøy måned senere skulle jeg møte Lene på Old German Beerhouse på Nana. Det er en frisør på andre siden av gaten som hun bruker, og hun var der på sin månedlige service. Det er flere gode tyske puber i Bangkok, og Old German er en som jeg liker veldig godt. Den har store bord som egner seg for å jobbe, og det er et luftig lokale med åpne vegger som vender ut mot gaten. Veldig fint sted både på dag- og nattestid.

Sukhumvit Road

Ruten fra Thonglor, hvor jeg bor, til Nana, navigeres raskest og mest behagelig med «skytrain». Men denne gangen hadde jeg lyst på litt frisk eksos, og bestemte meg derfor for å heller ta scooteren. Jeg følte meg faktisk så selvsikker at jeg ikke satte mobilen på navigering denne dagen. Etter å ha tråklet meg mellom den nesten stillestående trafikken i tre-fire kilometer oppover Sukhumvit Road, med skytrain susende over hodet mitt, oppdaget jeg at jeg hadde kjørt for langt.

Sidegatene, eller soi-ene som det heter i Thailand, er organisert etter nummer. Soi-ene på den ene siden av veien har partall, og på den andre siden har de oddetall. Å telle nedover ved å trekke fra to hver gang man passerte en gate på høyresiden, hadde vært en for omfattende oppgave for meg denne dagen. Heldigvis kommer det regelmessig veikryss hvor man kan ta u-sving for å komme over i motsatt kjøreretning. Jeg grep følgelig den neste sjansen til å rette opp tabben min.

Det var en SUV som svingte opp mot høyre, og jeg benyttet sjansen til å snike meg på innsiden av ham mens bilen blokkerte trafikken for meg. Det er venstrekjøring i Thailand, så dette skulle bringe meg rett i fort-feltet som skulle ta meg tilbake mot Soi 11 hvor Lene ventet på meg.

Scootere i et kryss på Sukhumvit Road

Motorsykler venter på å krysse Sukhumvit Road. Jeg tok omtrent samme rute som den nærmeste på bildet for å snu.

Klar, ferdig, stopp

Det var et fotgjengerfelt akkurat der, og vanligvis ville ikke dette ha betydd noe for meg, siden man ikke stopper for fotgjengere i Thailand. Men denne gangen var det en flokk med folk som hadde gått sammen om å legge beslag på de hvite stripene, og tvinge alle bilene til å stoppe for dem. Jeg ventet som en jeger venter på byttet sitt, på at det skulle bli noen meters klaring mellom strømmen av folk. Det ble stadig lenger mellom folkene, og jeg gjorde meg klar til å vri om gassen og fyke imellom dem som en grå og svart plast-missil av en scooter

I det øyeblikket jeg enser at en klaring er i ferd med å åpenbare seg, retter jeg sakte blikket oppover mot veibanen jeg håper å befinne meg på om få sekunder. Men det er ikke det tørre varme betongdekket fremover mot Nana som fanger blikket mitt. En altfor kjent brunkledd skikkelse er på vei ut i veien 20 meter lenger fremme. Han går sakte ut i den tomme veibanen til han er omtrent halvparten over i det andre av de tre feltene Sukhumvit Road har i hver retning.

Det har samlet seg flere biler og scootere, og folkene har for lengst gått over veien. Vanligvis ville det vært full pinne for å komme først frem til neste kryss, men nå har alle plutselig vanskelig for å komme av flekken. Vi kjører alle omtrent samtidig i et mye tregere tempo enn vanlig. Som i et slags hunger games på veien, beveger vi oss sakte mot politimannen som nå står enda litt mer over i mitt felt.

Bli stående, tenker jeg. Men nei! Med et steg står han nå rett foran scooteren min og signaliserer at jeg skal styre inn mot siden.

Forbrytelsen

Jeg har lest en del historier på nettet om politiet i Thailand, men Laptopliv driver ikke med ryktespredning, derfor skal jeg ikke gjengi dem. La oss bare si at jeg nå har en hjerterytme som er en del høyere enn hvilepuls.

Politimannen spør meg om jeg har «license». Før jeg har rukket å fiske den frem, spør han videre om hvor lenge jeg har vært i Thailand. Jeg svarer at jeg skal være frem neste måned da jeg skal til Vietnam, men han er ikke lenger interessert i svaret. Ved synet av det skinnende nye thailandske førerkortet mitt, er ikke spørsmålet lenger relevant. Man kan nemlig bare kjøre i tre måneder på internasjonalt førerkort fra Norge, men med lokalt førerkort, finnes det ingen grense.

Mine thailandske førerkort. Et for bil og et for motorsykkel.

Før håpet om at han kjapt skal sende meg av gårde rekker å manifestere seg, opplyser han om at jeg har foretatt en ulovlig «U-turn». Da jeg kaster et blikk tilbake mot krysset, ser jeg et falmende skilt som indikerer snuing forbudt. Rett imellom to andre forbudtskilt av annen art, men hvem har vel tid til å ta blikket vekk fra den mest trafikkerte veien i Bangkok i mer enn et femtedels sekund for å studere disse?

Straffen

OK, jeg er like skyldig som Trond Giske på et nachspiel, og nå lurer jeg på hva avstraffelsen kommer til å bli. Akkurat i det jeg ser for meg en tur til «Bangkok Hilton»-fengslet, sier politimannen; «you have to pay fine». Så det er kanskje en vei utenom dette, tenker jeg.

Akkurat da dukker noen gode råd opp i hodet mitt som jeg har lest på forum et sted. Jeg tar på meg rollen som intetanende turist og spør om jeg kan betale «on the spot». Men, politimannen, som holder førerkortet i den ene hånden, har nå fått en foreleggsblokk i den andre. Han sier videre at jeg får en bot på 400 Baht som jeg må betale på nærmeste politistasjon. Ikke nok med det, han forklarer at han beholder scooteren min og sertifikatet mitt helt til jeg kommer tilbake med kvittering for betalt bot.

Nå begynner jeg å bli passe desperat. Etter å ha sittet en dag på biltilsynet i Thailand for å få omgjort det norske førerkortet mitt til thailandsk, er jeg ikke spesielt sugen på en dag på politistasjonen for få ordnet opp i dette. Jeg spør politimannen en gang til om jeg ikke bare kan betale direkte til ham, og legger til at jeg er «in a hurry». Jeg har hørt at dette skal være måten man ordner slikt på i Thailand, men politimannen bare peker på boten han er i ferd med å skrive mens han sier «no, offical, official».

bot

Den ubetalte boten på 400 Baht

Redningen

Jeg gir opp forsøkene på å vri meg unna, og gjør meg klar til å lete etter en eller annen politistasjon dypt inne i en obskur soi. Jeg spør forsiktig om han kan vise meg på kartet hvor den nærmeste befinner seg. Til min store glede peker han over gaten til den lille glassbua på hjørnet av veikrysset hvor ugjerningen skjedde. I Bangkok har politiet små utposter ved mange av de store kryssene. Tidligere har jeg sett politifolk komme ut og kommandere bilførere som har sneket seg frem i feil felt, inn i den lille bua.

Det som jeg tidligere har sett med gru på, fremstår nå som en «quick fix» for alle mine problemer.

Inne i bua blir jeg møtt av en politikvinne med munnbind. Munnbind er en greie i Thailand, i hele Asia, faktisk. Thailand er smilenes land, men med munnbind på, er det ingen som kan se om du smiler eller ikke. Hun ser på meg og ymter et sakte «dee-kaa», en mellomkort versjon av høflighetshilsenen «sawadee ka». Jeg svarer med «hello, sawadee kap», for å understreke at jeg er en uvitende turist med den aller dypeste respekt for Thailand.

Skilt som viser u-sving forbudt med en politiboks i bakgrunnen (ikke der jeg fikk bot)

Etter å ha studert boten min i fem sekunder, får jeg beskjed om at det jeg har gjort kan straffes med bøter på mellom 400 og 1000 Baht. Uten å gi noen nærmere forklaring på hvorfor, forteller hun at jeg skal få slippe med den laveste summen på 400 Baht.

Jeg drar opp pengeklypen i karbon fra lommen og henter ut en tusing fra bunken. Hun gir meg vekslepengene jeg skal ha igjen, og mens hun skriver kvitteringen som skal frigjøre meg og scooteren min, stapper jeg hele bunten med tusenlapper og vekslepengene jeg fikk av henne ned i lommen. Jeg tar ikke sjansen på å begynne å styre med den pengeklypen akkurat nå. Jeg brukte ikke kontanter de siste 20 årene da jeg bodde i Norge, og har ennå ikke helt lært meg å håndtere dem uten å se ut som en unge som har gått amok med hobbylim og kreppapir i formgivningstimen.

Ikke verdens undergang

Jeg går over veien tilbake mot politiposten, mens jeg kaster et blikk mot skiltet jeg burde ha sett for å unngå denne opplevelsen. Jeg føler meg litt lettere til sinns mens jeg sprader nedover mot politimannen som allerede har sett meg, og står klar med førerkortet mitt i hånden. Jeg tar på meg hjelmen mens jeg følger med på trafikken som jeg snart håper å være en del av. Et lite «wai» 🙏 og et «thank you» fra meg er nok til at politifolkene stagger trafikken med noen håndsignaler for å slippe meg ut på veien igjen.

Hele opplevelsen tok 10 minutter og kostet meg 110 kroner, men det var det verdt. Ikke alt av det man hører om politiet i Thailand ser ut til å stemme.

95 Shares

Leave a Reply