Digital nomade

Tur til Saigon

62 Shares

Det er utrolig hvor lite jeg vet om Vietnam på tross av hvor mye jeg kan om Vietnams historie. Helt siden jeg var liten gutt har jeg vært veldig fascinert av Vietnamkrigen. Selvfølgelig godt hjulpet av Hollywood-filmer som Full Metal Jacket og Apocalypse Now, men jeg har også vært innom Wikipedia-sidene en eller tusen ganger.

Men hvordan det er i Vietnam i dag, visste jeg veldig lite om før jeg og Lene bestemte oss for å reise til Saigon. Det føles som en feire å bo i Thailand, så dette var vel ferie fra ferien, kan man si.

Saigon eller Ho Chi Minh City

Den første aha-opplevelsen var at byen heter ikke Ho Chi Minh, den kalles fortsatt Saigon. Det vil si, offisielt heter byen Ho Chi Minh City, men det fungerer mer som et navn for å ære den avdøde kommunistlederen enn noe folk bruker i praksis.

Allerede før vi gikk av flyet kunne jeg se at trappebilen påmalt Saigon flyplasservice, eller noe sånt, kom kjørende mot oss. Flyplasskoden er forresten også fortsatt «SGN». Alle hotellene og restaurantene heter noe med Saigon. Og det finnes til og med et Snapchat-filter med Saigon istedet for Ho Chi Minh City.

Saigonelven

Saigonelven (Sông Sài Gòn) kommer aldri til å bytte navn

Bråkete trafikk

Inne på flyplassen var alt rolig, og det gikk fort å komme seg igjennom passkontrollen. Forresten kjøpte vi hvert vårt SIM-kort med ubegrenset data til 75 kroner stykket før vi gikk igjennom passkontrollen. Det tok to minutter, og man trengte ikke vise annet enn penger. Kjekt at man slipper å jage etter gratis wifi, selv når man er på ferie i et ekte kommunistland.

Men da vi gikk ut av flyplassen skjønte vi fort at vi ikke var i Thailand lenger. I Thailand tuter de heldigvis ikke når de kjører, men det gjør de definitivt i Vietnam. Det var ikke like ille som India, men heller ikke langt unna. Hadde jeg kommet direkte fra Norge ville det kanskje vært et sjokk, men etter å ha kjørt selv i Bangkok i noen måneder, virket det heller bare litt plagsomt.

I tillegg til tutingen var det var også fullt av selgere som kjørte eller syklet rundt med høyttalere som gikk på repeat for å annonsere hva de hadde å selge. Det var stort sett brød og nudler etter hva jeg kunne se.

Bussene har også en slags alarm som går hver gang noen trykker på stoppknappen. Hørtes ut som en tyverialarm som gikk helt frem til bussen stoppet og slapp vedkommende av. Kanskje det som må til for at folk ikke skal kjøre ned stakkaren som kommer ut fra bussen.

Motorsykler overalt

Er det ikke plass på veien, så kjører de på fortauet for å komme seg frem. I Saigon er det sikkert 20 ganger så mange motorsykler som biler. Og i rushtiden så veien ut som en elv som flommet over og tvang en del av motorsykkel-strømmen opp på fortauet der hvor det var fysisk mulig.

Det var flere motorsykler i Saigon enn jeg har sett noe annet sted. De var også lastet mer enn jeg har sett, helt på linje med India. Jeg så en scooter med 5 stykker på, og en fyr som leverte det som må ha vært en europall med grønnsaker. En 52-tommer TV minnes jeg også at jeg så festet bakpå en Honda Wave scooter.

I Vietnam er kjøreretningen til høyre, men de kjører egentlig overalt. Hvis det var rødt og noen skulle svinge til venstre, kunne de godt bare legge seg over i motsatt felt og kjøre mot trafikken en stund, helt til de kom seg over på riktig side. Det gjør de også i Thailand, men det er ikke like ille.

Trafikklys betyr også veldig lite i Vietnam. Alle kjører på rødt og tvinger seg frem dersom det er noen få meters klaring mellom strømmen av motorsykler som kommer vinkelrett på. Og det blir det selvfølgelig mer tuting av.

Jeg høres kanskje litt negativ ut, men jeg er egentlig ikke det. Jeg bare gjengir det slik en fersk nordmann ville ha oppfattet det. Vi dro ikke til andre siden av jorda for å se de samme tingene som hjemme. Det er nok helt sikkert et system i det hele, det er bare jeg som ikke kjenner til det. Det må være et system, fordi vi så ikke noen ulykker iløpet av de fem dagene vi var der.

Livet på fortauene

Saigon minner meg på mange måter om Napoli i Italia. Vi besøkte Napoli i juli da det var skikkelig varmt, og da skjedde det mye ute i gatene. Om kvelden satt familiene på fortauet utenfor de nedslitte husene sine, som om det var en forlengelse av stuene deres. Slik var det også i Saigon.

Om kvelden, når solen sluttet å steke, samlet folk seg utenfor de små familie-bedriftene og spiste og drakk rundt små bord. Fortauene i Saigon er brede, men fulle av parkerte motorsykler og salgsvogner av alle mulige slag. Noen av gateselgerne hadde også ungene sine med som lekte på fortauet helt til jeg var klar for å legge meg.

Et sted husker jeg at jeg så en gjeng som satt og drakk rundt et bord utenfor en slags jernvarehandel. Ikke bare det, men de hadde også en karaokemaskin hvor de sang på fullt volum. Da vi gikk forbi en stund senere hadde de fått mer i kroppen, og det var en som prøvde seg på en slags utgave av Hotel California. Alt jeg kan si er at det hadde hørtes verre ut om jeg hadde sunget.

En mann steker mat i en wok på fortauet i Saigon

Lekre retter tilberedes på fortauet i Saigon

Motorsykkelmekaniker jobber på fortauet om kvelden i Saigon

Veldig vestlig

Vietnam slår meg som mer vestlig enn for eksempel Thailand. Kanskje er det fordi Thailand aldri har vært koloni, mens Vietnam har vært under Frankrike. Og så har vi selvfølgelig hendelsene på 60- og 70-tallet som sikkert har satt sine spor.

For eksempel, i Thailand spiller de oftest Thai-musikk på barer og kafeer som lokale går på. Når de spiller vestlig musikk, er det stort sett fordi baren er laget for turister. I Saigon fikk jeg inntrykk av at de spilte mer moderne musikk som man hadde kunnet høre på radioen i Norge. Eller ta for eksempel karaokemannen som sang Hotel California, det gjorde han nok ikke fordi det var hvitinger i nærheten.

På tross av at det er langt færre turister i Saigon enn i Bangkok, snakket folk bra nok engelsk til at det ikke var noe problem å gjøre seg forstått. Utrolig når man tenker på at Vietnam faktisk er en av de fem siste kommuniststater i verden. Det også litt underlig at de er så fascinerte av alt som er amerikansk, gitt historien, men det ser ut til å være spilt melk.

Bahn Mi-vogn

Bánh Mi-vogn i Saigon. Disse finner du overalt i Vietnam. Det er en arv etter kolonitiden, baguetter med pølse eller kylling.

Kafeer og kaffe overalt

Saigon hadde utrolig mange kafeer, nesten en på hvert gatehjørne. Det var noen kjeder, og til og med Starbucks fantes, men de fleste var lokale.

Vietnam er et kaffeland, men de vietnamesiske kaffedrikkene er ikke akkurat som i vesten. De er sterkere, og inneholder ofte kondensert melk. Cà phê đá er iskaffe uten melk og cà phê sữa đá er varianten som inneholder kondensert melk. Jeg likte den godt, men Lene var ikke riktig like begeistret for den. Det er som en søtere og sterkere kaffe latte.

Kafeene i Saigon er bra til å jobbe fra. Det var rask wifi, og oftest noen store bord som man kan slenge laptopen på. De hadde selvfølgelig air-con inne, men mange hadde også bord nært fortauet. Det har jeg savnet fra Bangkok, her er det ikke like mange steder man kan sitte ved et bord ut mot gaten og jobbe.

Jonas sitter på en kafe i Saigon

En kafe her og en kafe på hjørnet på andre siden av gaten.

Behagelig klima

Kanskje er det slik fordi klimaet i Saigon er kaldere og tørrere enn i Bangkok. Februar-mars er siste del av vinteren i Sørøst-Asia. I Saigon vil det si temperaturer på mellom 28 og 33 grader C hele døgnet. Det høres kanskje varmt ut, men med den lave luftfuktigheten er det akkurat det som skal til for at man ikke skal fryse.

En kveld da vi kom sent hjem, lurte jeg på om jeg kanskje frøs litt, da jeg hadde på skjorte og shorts. Men etter å ha sjekket og funnet ut at, joda, det er 28 grader, gikk det over. Kanskje jeg bare begynner å bli akklimatisert.

De lokale, derimot, kledde godt på seg. Omtrent alle gikk med bukse og jakke. Dongeribukse og lette boblejakker som hadde funket til begynnelsen av november i Oslo. Jeg er usikker på om de faktisk syntes det var kaldt, eller om de bare hatet sola.

Saigon skyline på natten

Det ser kaldt ut, ikke sant?

Enkel og sunn mat

Det vietnamesiske kjøkken har elementer av vestlig mat i seg. For eksempel melk og ost, som ikke finnes i thaimat, noe jeg har savnet veldig på tross av at magen min har hatt det bedre. Jeg har nemlig laktoseintoleranse.

Den vietnamesiske maten er likevel ganske enkelt satt sammen. En av rettene man får servert til morgen, middag, og kvelds, er phở. Det leses som et kort «fø» på norsk, eller mer som en mellomting mellom «fø» og «fa», uten å legge for mye vekt på f’en. Det er også mulig at det er helt feil, jeg bare gjenforteller hvordan en kelner lærte meg å uttale det på hotellet der vi bodde.

Phở er ihvertfall en slags nudelsuppe med kjøtt og grønnsaker. Den er ikke sterk, men man kan «spice» den opp med sauser som står på bordet. Det er ikke bare sausene man får utenom, men også mesteparten av grønnsakene. De kommer på siden slik at man selv må ha oppi de tingene man liker, og smake den til, slik at den blir akkurat passe sterk.

Lene spiser Phở

Lene gjør seg klar til å spise phở

Konklusjon

Vi likte Vietnam veldig godt, faktisk så godt at vi allerede har bestilt en tur tilbake i neste måned. Denne gangen skal vi på badeferie til strandbyen Da Nang, som ligger litt lenger nord i landet.

Vi holder fortsatt en knapp på Bangkok som vår base i Asia, men jeg har så smått begynt å orientere meg om visumreglene for Vietnam. Ikke fordi jeg har noen konkrete planer, men man vet jo aldri. Det var forresten sånn det startet for noen år siden med Thailand..

 

62 Shares

Leave a Reply