Et av de første spørsmålene folk stiller meg når jeg sier at jeg har sagt opp jobben for å flytte til Thailand er «hvordan skal du tjene penger?». Jeg har stilt meg selv det spørsmålet helt siden jeg før jeg startet på universitetet.

Den siste jobben jeg hadde før jeg begynte å studere, og faktisk helt til jeg ble ferdig uteksaminert, var som bussjåfør i Oslo. Det var en helt grei jobb, men ikke noe jeg hadde kunnet ta med meg til et annet sted i verden. Jeg var låst til å bo i Norge.

Dette var hverdagen min i flere år. Her tar jeg på passasjerer som har kost seg på Huk en varm sommerdag.

En av grunnene til at jeg valgte å ta en utdanning var nettopp fordi jeg innså at uten kom det til å bli vanskelig å komme seg ut av Norge. Jeg har alltid vært litt av en datanerd, det var selvfølgelig også en del av grunnen til at jeg valgte å studere informatikk.

Ikke alle programmeringsjobber kan gjøres over internett

Som utvikler jobber man 95% av tiden med virtuelle produkter som kode, dokumenter, eller mail. Likevel er det de færreste jobbene som lar seg gjøre fullt og helt over internett. Som regel kreves det et minimum av nærhet til et eller annet slags utstyr.

Kanskje må man være i nærheten av en elektronikklab fordi testutstyret befinner seg der. Som regel er det slik at man lager et program som skal kjøre på et annet system enn en vanlig PC. Da må man også ha tilgang til sluttproduktet.

I min nåværende jobb er jeg spesialist på en type mikrobrikker som kalles FPGA. Av og til må jeg inn på laben og måle på noe eller koble opp utstyr. Å designer fysiske elektronikkprodukter lar seg ikke gjøre over internett.

Heldigvis er jeg god til å programmere, slik at jeg hadde kunnet fått en hvilken som helst vanlig programmeringsjobb i Norge.

Overgangen til web-design

Da bankraner Willie Sutton ble spurt om hvorfor han ranet banker, skal han visstnok ha svart «Because that’s where the money is». Sånn er det med utviklerjobber også. Man må gå rett på sak. Vil man ha en virtuell jobb så må man jobbe med noe som er virtuelt.

Web-designere har en stor fordel i at de lager virtuelle produkter som til syvende og siste skal være på internett. Det er ikke så mye behov for at de skal være et spesielt sted. Det egner seg bedre for lokasjonsuavhengig arbeid enn andre typer programmering.

Derfor har jeg brukt mye tid den siste vinteren på å lære meg web-design. Selv om jeg er en erfaren utvikler, har jeg aldri drevet med web-design på et profesjonelt nivå. Det er noe jeg har måttet lære meg på egen hånd.

Jeg har tatt flere kurs fra Udemy og føler at jeg er godt på vei til å mestre det. Underveis har jeg laget noen morsomme demo-sider. For eksempel chucknorristwitter.com, en Twitter-klon hvor alle tweetene må inneholde ordene «Chuck Norris».

Alternative inntektskilder

Jeg vil aller helst slippe å jobbe for noen i det hele tatt. Drømmen er å ha min egen internettbusiness som står og genererer penger. Problemet er bare at det er vanskelig å komme seg dit, det krever mye hardt arbeid.

Lene og jeg startet hver vår business-blogg omtrent samtidig for snart to år siden. Hun startet bloggbedre.no og jeg startet VHDLwhiz.com. Målet for oss begge var å selge kurs og tjenester, og kunne leve av det. Blogg Bedre hjelper folk å blogge bedre, mens VHDL Whiz handler om en spesiell type programmering som jeg er ekspert på.

Lene har kommet mye lenger på veien mot målet om å ha bloggen som hovedinntekt. Det er fordi hun har jobbet mer målrettet enn meg, og hun har også lagt ned mange flere timer.

Inntil videre må jeg nok fokusere energien min fullt og helt på å få i gang web-design-geskjeften slik at jeg får en stabil inntekt. Etter at økonomien er sikret vil jeg fortsette å utvikle VHDL Whiz. Jeg vil prøve å få til en passiv inntekt som ikke er avhengig av antallet timer jeg jobber.

Frilansing kontra fast ansettelse

Jeg har søkt på noen jobber og vært på intervju hos en norsk bedrift som var åpen for å ansette meg. Etter å ha følt litt på det har jeg derimot kommet frem til at det er frilanser jeg egentlig vil bli. Det var nok behovet for trygghet og panikken som satte inn etter å ha sagt opp som fikk meg til å søke på disse jobbene.

Er man ansatt så må man jobbe åtte timer hver dag, alltid, uansett. Det gir ikke den fleksibiliteten jeg er ute etter. Det er ikke at jeg ikke liker å jobbe, for det gjør jeg. Problemet er heller det motsatte. Ofte er det perioder hvor det ikke er noe å gjøre, men likevel må man møte på jobb. For det er jo timene man får betalt for.

Det er mye bedre å få betalt for det man produserer, heller enn tiden man bruker. Jeg innser at det vil være ganger man må jobbe for timer, men det bør være et mål å heller få betalt for leveransen.

Så klart er det tryggere å ha en fast jobb, men jeg føler at jeg må prøve frilansing bare for å se at jeg får det til. Friheten og mestringsfølelsen man får av å sørge for sin egen inntekt er også verdt en del for meg.

Derfor har jeg langt på vei bestemt meg for å frilanse heller enn å søke fast ansettelse.

Hvor mye kan jeg tjene?

Det er vanskelig å si hva jeg kommer til å tjene som lokasjonsuavhengig frilanser i en bransje jeg aldri har jobbet i. Jeg tipper veldig lite i starten og mer etter hvert.

Ifølge glassdoor.com tjener en web-utvikler som bruker det rammeverket jeg lærer meg i gjennomsnitt 104.463 USD per år. Regnet om til kroner er det mer enn jeg har i min nåværende jobb med mastergrad og seks års erfaring.

Det høres mye ut men ifølge denne tråden på Reddit er det helt reelle tall. Noen tjener mindre og noen tjener mer. Utviklere i den vestlige verden tjener mest av alle, og det inkluderer jo oss nordmenn.

I starten kommer jeg ikke til å tjene noe som helst, siden jeg ikke har noen kunder. Da må jeg leve på sparepenger. Etter å ha solgt unna bilen og andre ting jeg ikke kan ta med meg til Thailand, bør jeg ha nok penger til å leve et lite år helt uten inntekt.

Erfaringsmessig så vet jeg jo at man alltid bruker mer penger enn man tror. Det er billig i Thailand, men vi skal bo midt i Bangkok. Når jeg ser på nettet etter leiligheter er det ofte de med stort areal og tilgang til basseng som frister. Da snakker vi om priser som nærmer seg det som er vanlig å betale for en liten leilighet i Oslo.

I tillegg kommer det utgifter til hjemreise flere ganger i året. Jeg har ikke tenkt å senke levestandarden, så man må nok regne med å bruke like mye penger som her hjemme.

Nå kommer neppe inntekten min til å gå rett fra null til 100.000 dollar. Men så lenge inntekten tar igjen utgiftene før pengebingen er tom så bør vel alt ordne seg.